Retten til assistanse må ikke avgjøres av et budsjett som ikke går opp
Personlig assistanse handler om retten til å bestemme over sitt eget liv, ikke om budsjettposter. Men Vårdföretagarnas siste Assistansbarometer viser en bransje der to av tre bedrifter vurderer nedleggelse, og det er de brukere med størst behov som risikerer å stå uten støtte. Hvordan kan vi sikre at en menneskerettighet ikke avgjøres av et erstatningsnivå som ikke følger med?
Retten til assistanse må ikke avgjøres av et budsjett som ikke går opp
Personlig assistanse handler i bunn og grunn ikke om skjema, erstatningsnivåer eller driftsmarginer. Det handler om noe mye enklere: retten til å bestemme over sitt eget liv. Å kunne dusje når man vil, spise når man er sulten, komme ut når man vil ut, uten å være avhengig av hvem som tilfeldigvis har tid. Det er derfor LSS (lov om støtte til personer med funksjonshemming) finnes, og det er derfor personlig assistanse er et av de tydeligste menneskerettighetsspørsmålene vi har i Sverige. Ikke en budsjettpost blant andre.
Akkurat nå er den rettigheten mer sårbar enn på lenge. Vårdföretagarnas siste Assistansbarometer (juni 2026) viser hvor nær grensen en hel bransje har havnet, og det er de brukere som har de aller mest omfattende behovene som risikerer å stå uten når marginene tar slutt.
Hvor grensen går
Driftsmarginen i assistansebransjen var 2,5 prosent i 2024, det laveste på 16 år. En fjerdedel av bedriftene lå under 0,6 prosent. Erstatningen har blitt økt med 1–3 prosent per år de siste årene, mens lønnskostnadene har økt raskere. Gapet har eksistert lenge, men det synes nå tydeligere enn noensinne: tre av fire assistansebedrifter forventer nullresultat eller tap i løpet av 2026. To av tre sier at de kan bli tvunget til å legge ned virksomheten i løpet av 2027 dersom erstatningen ikke økes.
Dette er ikke bare tall i et regneark. Det er hundrevis av virksomheter som risikerer å forsvinne. Virksomheter som gir støtte til mennesker med de mest omfattende behovene: hjelp med pusting, sondemating og personlig hygiene, det mest grunnleggende man kan trenge hjelp med i livet.
Vi mener det er feil
Vi skal være tydelige på hvor vi står: det er feil at systemet er bygget slik at den økonomiske risikoen i første rekke faller på utførerne, mens konsekvensene av en nedleggelse rammer de brukere som er mest avhengige av at støtten forblir. Den som trenger assistanse for å puste, spise og kle seg skal ikke trenge å bekymre seg for at hen sin utfører går konkurs fordi erstatningen ikke har fulgt med kostnadsutviklingen.
Tallene i dette innlegget kommer fra Vårdföretagarna, bransjeorganisasjonen for nettopp de private utførerne. Det er verdt å si rett ut, siden de selvfølgelig har en egeninteresse i at erstatningen økes. At kommunal assistanse koster mer enn 30 prosent mer per time enn den statlige erstatningen er heller ikke hele bildet: kommunen er forpliktet til å ta imot alle brukere uavsett lønnsomhet og bærer derfor ofte de mest komplekse og kostbare sakene. En del av kostnadsforskjellen handler om det, ikke bare om effektivitet.
Det endrer likevel ikke grunnproblemet. Uansett hvordan man regner på kommune kontra privat utfører (og uansett at to av tre bedrifter peker mot nedleggelse) er en driftsmargin på 2,5 prosent ikke et tall som kan oversees. Vårdföretagarna vurderer selv at statens kostnader kan øke med rundt 8 milliarder kroner dersom seriøse private aktører forsvinner; det er deres egen vurdering, ikke en uavhengig beregning, men logikken bak den holder likevel: et behov som allerede eksisterer forsvinner ikke fordi en utfører gjør det.
Tilliten har ikke alltid vært fortjent
Personlig assistanse har også en historie med fusk og overforbruk som man ikke kan se bort fra. IVO og Försäkringskassan har gjennom årene avslørt alvorlige tilfeller av private aktører som har tatt betalt for assistanse som aldri ble gitt. Det er en viktig del av hvorfor tilliten til bransjen som helhet i blant er lav, og det er rimelig at staten stiller krav og kontrollerer. Men et historisk problem med enkelte useriøse aktører er ikke det samme som at hele prinsippet om valgfrihet skal trekkes i tvil. De aller fleste utførere gjør rett for seg hver dag, og det er nettopp de seriøse aktørene som nå presses hardest av en erstatning som ikke følger med.
Dette er ikke et minoritetsproblem i bransjen
Det er lett å tenke at en rapport som denne handler om enkelte bedrifters dårlige forretninger. Det gjør den ikke. Når to av tre aktører i en hel bransje sier det samme, er det ikke enkelte virksomheter som drives dårlig. Det er en systemfeil. Og nesten åtte av ti svensker, uavhengig av parti, mener at den som har rett til assistanse også skal få velge hvem som utfører den. Støtten til valgfriheten er bred. Det er finansieringen som ikke følger med.
Hva vi mener bør skje
Assistanseerstatningen må følge den faktiske kostnadsutviklingen. Ikke for utførernes skyld i første rekke, men for at de menneskene som er mest avhengige av fungerende assistanse ikke skal bli en salderingspost når marginene presses. Retten til å leve som andre kan ikke være betinget av om erstatningen skrives opp med 1 eller 3 prosent et bestemt år.
Vi møter hver dag virksomheter som gjør denne jobben med stort engasjement, under stadig tøffere økonomiske forutsetninger. De fortjener et system som ikke tvinger dem til å velge mellom å gå med underskudd og å slutte å ta imot de brukere som trenger mest hjelp. Og fremfor alt: de menneskene som stoler på personlig assistanse fortjener at den retten faktisk er til å stole på, ikke bare på papiret, men i praksis, år etter år.
Kilde: Vårdföretagarnas Assistansbarometer, juni 2026 (Försäkringskassan, SCB, Vårdföretagarnas medlemsundersøkelse våren 2026).